I kano pć Glomma
Denne saken ble fÞrst publisert av Rakkestad Avis hÞsten 2003 som fÞljetong over 2-3 utgivelser. Artikkelen ble ogsÄ publisert i Reiseliv.no, men da som en noe nedredigert artikkel. Nedenfor fÞlger originalteksten slik den ble publisert av Rakkestad Avis.
Kanohelg pÄ Glomma.
Padleeldorado mellom Nipa og Vestvannet
- Fossen kommer til Ä ta dere, ropte guttungene fra elvebredden. Vi padlet fortrÞstningsfullt videre mot kanohelgen pÄ Glomma til tross for advarslene. Norges lengste elv lÄ blank og stille uten antydning til fatale overraskelser, forelÞpig.
Helt siden brÞdrene Dahl padlet oppover Overfloden i sin Elvegris, har vi drÞmt om Ä gjÞre noe tilsvarende langs Glommas bredder. StÄr man pÄ Sarpebrua og skuer oppover elven, fortoner et slikt prosjekt seg som bÄde spennende og fristende, med skjulte muligheter pÄ oversiden av Oppsundlandet. Snur man seg den motsatte veien, skjÞnner en raskt at navigeringen mÄ vÊre nÞyaktig, og at padlemusklene bÞr vÊre i topp trim for ikke Ä ende opp i dette frÄdende svelget under bybrua.
En fredag ettermiddag for noen Är siden lastet vi en 16 fot lang Traveller kano opp med telt, soveposer, skaffetÞy, vann, proviant samt annet fornÞdent pikk-pakk. SÄ snart alt var stuet forsvarlig, kastet vi loss med kurs for storelven og det store eventyret. Mannskapet; Torhild, pÄmÞnstret som messepike og fordekksgast og jeg; Torodd, selvutnevnt skipper med kontroll pÄ styreÄren. Uansett status sÄ mÄtte begge hive seg pÄ Ärene da vi kastet fortÞyningene. Skikkelig stuet lÄ farkosten stÞdig med lavt tyngdepunkt i farvannet, men vi dukket oss likevel ned under Nipa-brua fÞr Glomma lÄ Äpen foran oss. UtpÄ her skulle vi tilbringe langhelgen om lykken stod oss bi, og fulgte vi kanoutleierens rÄd burde alt gÄ bra, mente hun. Snart lÄ Skjeggeby aktivitetsgÄrd i kjÞlvannet langt bak oss.
Vi holdt styrbord som best vi kunne, oppstrĂžms. En smule engstelige for at strĂžmmen skulle fĂžre oss nedover langs Oppsundlandet. Vi hadde ingen Ăžnsker om Ă„ debutere som raftere ut for Sarpefossen. Dessuten hadde vi hĂžytydelig undertegnet et dokument hos kanoutleieren om at hun var ansvarsfri dersom vi skulle prĂžve oss pĂ„ den Ăžvelsen. Noe teksten advarte mot pĂ„ det sterkeste. Inne fra Hasle-landet hylte som nevnt to guttunger noe om at âfossen kommer til Ă„ ta dereâ. Det gjorde den altsĂ„ ikke. Advarselen lĂžd lik et ekko fra engstelige foreldre med erfaring og respekt for elven og fossen nedenfor.
 Klar for eventyret pÄ Glomma.
Det er nok denne frykten for Sarpe-fossen, der den ligger lik et vannsprutende kilowatt-produserende uhyre nederst i Glomma og skaper stabilitet pÄ Oslo BÞrs, som nok skremmer mange fra Ä stikke baugen pÄ utsiden av Nipa-brua. Godt nordenom Hasle erfarte vi at frykten var ubegrunnet, i alle fall denne fredagen. En mÄ drive et langt stykke ned i elvelÞpet fÞr situasjonen begynner Ä bli kritisk, og selv da finnes det viker, bukter og bakevjer Ä redde seg inn i. Dessuten er en vaier spent over lÞpet mellom Oppsund og HafslundsÞy. Om uhellet skulle vÊre ute, sÄ er det mulig Ä redde seg i land langs denne, skjÞnt det er ingen Þvelse Ä anbefale. VÄr dagsorden innebar ingen uttesting for hvor disse grensene kunne gÄ. Det er bare dumme, og ikke en gang dumdristige, som tester ut slikt, for man kjenner vel knapt til noen som har kommet seg helskinnet fra en tur ned Sarpe-fossen.
I Snorres kongesagaer blir fossen; Sarpr, beskrevet som et henrettelsesredskap. Den dĂždsdĂžmte pĂ„ tinget i Borg kunne velge mellom âĂ„ gĂ„ i fossenâ eller Ă„ henges. De fleste valgte det siste. I begge tilfelle var resultatet gitt. NĂ„r vi vet at de hengte kunne bli hengende i galgen til spott og spe i ukevis â noe som ble regnet for en fullstendig ĂŠrelĂžs dĂžd pĂ„ den tiden - forstĂ„r man at frykten for fossen verken var eller er ubegrunnet.
NÄ skal heller ikke strÞmmene ned mot Sarpe-fossen bagatelliseres, men sÄ langt oppe som ved Nipa-brua utgjÞr den ingen reell fare, om en bruker vett og forstand, og vannfÞringen er normal. En annen ting er det nÄr flommen herjer, skjÞnt da er det jo utrygt i de fleste vassdrag uansett.
Midt i elva gÄr strÞmmen striest, sÄ vi ble anbefalte Ä holde oss langs land. Der er det smulere, fortalte utleieren. SÄ lenge du hÞrer fosseduren og ser Borregaardspipa er det intet problem Ä fÞlge den anbefalingen. FÞrst da vi nÊrmet oss StrÞmnes slapp vi oss litt lengre ut i elven. Navnet mÄtte vel ha sin bakgrunn i elvas luner, tenkte vi, men problemet var at her het det StrÞmnes pÄ begge sider, sÄ det Ä padle midtstrÞms ansÄ vi som et godt kompromiss. Dessuten mÞtte vi de fÞrste smÄÞyene, og innenfor disse sÄ vi i alle fall noe som lignet strÞmvirvler. Slikt foranlediger et ekstra sug i maven den fÞrste gangen man padler over dem. Etter hvert erfarte vi at disse ikke er av samme format som de man finner i SaltstrÞmmen.
SydhavsĂžy og bever i Glomma
Da vi hadde rundet den Þverste holmen dukket en innbydende badestrand opp foran oss, hvor unger plasket rundt tilsynelatende pÄ egen hÄnd. Vi konkluderte med at dette ikke kunne vÊre sÄ farlig. Og det var det da heller ikke.
Kanoen gled utrolig lett oppover for hvert padletak, mens vi beundret stranden som lĂ„ der lik en SydhavsĂžy midt i Glomma. Om en sĂ„ bort fra de grankledde Ă„sene i bakgrunnen, kunne en lett bli forledet til Ă„ tro at vi padlet opp langs en dansk Ă
, hvor kyr beitet bedagelig langs den lave elvebredden, med velstelte gÄrder i bakgrunnen.
 SydhavsĂžy i Glomma? Munkholmen har en innbydende badestrand.
Muligheten for Ă„ kunne overnatte pĂ„ en slik Ăžy eller holme tiltalte oss, og nĂ„ hadde vi passert flere, hvorav en altsĂ„ gjerne kunne vĂŠrt hentet i Middelhavet og blitt dumpet ned i Glomma, som en final touch fra skaperverket. Vi padlet trĂžstig videre i forvissningen om at flere ventet pĂ„ hĂžyde med Jelsnes. Jeg styrte innenfor den nederste, og sikk-sakket oss sakte mellom de trebevokste holmene, da vi plutselig hĂžrte et skikkelig plask. Vi hadde nok mistenkt at en eller annen elvegud fĂžr eller siden ville forstyrre idyllen, og nĂ„ hev han seg altsĂ„ ut i elven for Ă„ tippe oss rundt i de svake strĂžmmene ved holmene. âSe der, svĂžmmerÂŽn - nedoverâ ropte gasten. Blikket gled langs stranden, mens Kroghs maleri av NĂžkken flashet som en referanse pĂ„ netthinnen, men skipperen sĂ„ ingenting, selv om messepiken hvislet âder, derâ, og pekte i en helt annen retning enn kapteinen tolket gastens anvisninger. I fare for at vi begge skulle trille over bord under speidingen, styrte jeg kanoen i den retningen fordekksgasten pekte. Det at hun sa nedover og ikke oppover illustrerer vel best hvor lett det var Ă„ padle opp Glomma denne ettermiddagen. Ganske kjapt fikk ogsĂ„ jeg objektet i sikte. Etter plasket Ă„ dĂžmme hadde jeg ventet meg en tĂžmmerstokk eller en ulykkelig fluefisker baksende i strĂžmvirvlene, men nei; det var en bever. Observasjonen holdt vann, for inne pĂ„ bredden sĂ„ vi rester av trĂŠr pĂ„ rekke og rad med de karateristiske spisse stubbene som beveren etterlater seg.
 Beverholmen
Ingen av oss hadde hÞrt et kvidder om at det fantes bever i omrÄdet, men nÄ fÞlte vi oss sikre. I alle fall sÄ sikre at messepiken ikke ville tilbringe natten pÄ noen av disse bever-Þyene navigatÞren hadde plottet inn pÄ draftet som alternative natthavner. FÞlgelig fortsatte vi videre, mens gasten forfremmet seg selv mytteristisk til overstyrmann, og speidet intenst etter en egnet leirplass, der hun fÞrte oss oppover elven. Litt senere loset hun oss inn i en lun vik nord for enda en holme.
Det at jeg sĂ„ noen âbeverstubberâ da vi sĂ©g forbi den, holdt jeg klokelig for meg selv. Nevene verket og halsen tĂžrstet etter en kald Ăžl, sĂ„ jeg bestemte meg for at messepiken skulle fĂ„ det som hun ville denne kvelden, og holdt âtann for tungeâ til neste morgen.
Leirplassen ble etablert i en fei. Gasten banket ned teltpluggene med kvikke rapp, mens jeg fyrte opp grillen og holdt utkikk etter bevere, sÄnn for alle tilffelle skyld. Gasten sa seg tilfreds med plassen da biffen lÄ smÄfresende pÄ grillen.
 Grill- og bevervakt.
FÞrst da villmarksmÄltidet var fortÊrt oppdaget vi hvor skjevt teltet lÄ i elveskrÄningen, men vi skrev det pÄ kontoen for feil med water-synet etter det siste vinglasset fÞr vi krÞp til kÞys. Begge gode og mette i trygg forvissning om at det var en hÞy kant i teltÄpningen som ville forhindre at vi skled ut i elven i lÞpet av natten. Selv om soveunderlaget med store bokstaver hevdet Ä vÊre sklisikkert, vÄknet bÄde skipper og gast flere ganger i det laveste hjÞrnet av teltet fÞr vi krabbet oss opp igjen. Det at det ble en urolig natt skyldtes verken innpÄslitne bevere eller elleville putekriger, men fordekksgastens noe begrensede nivilleringsevne i forbindelse med det hastige tomtevalget.
Strandtomt med fiskeplass
LĂžrdag morgen ble vi vekket av et skikkelig mageplask. Ingen bever denne gangen, men en splitter naken hytteeier som hoiet; âunnskyld, jeg trodde ikke det var folk herâ. Da vi forsĂžkte oss pĂ„ det samme morgentoalettet, fikk vi konstatert at badevannet var overkommelig for lemstre kropper. Elvedisen lĂ„ imidlertid tett langt utover formiddagen, sĂ„ messepiken fikk rikelig med tid til Ă„ plaske diskret i poolen fĂžr frokost, uten Ă„ skape de store opplĂžp langs elvebredden. Det var da intet menneske Ă„ se heller, bortsett fra den forfjamsede hytteeieren som hadde gĂ„tt foran med et godt eksempel. Slik vi camperte kunne vi ha vippet fersk Ă„bbor rett i stekepannen til frokost, men ingen av oss hadde gyldig fiskekort sĂ„ det ble med tanken.
 Gedigen strandtomt
Da disen lettet, la vi raskt den kummerlige leirplassen bak oss. Ferden oppover elven gikk fortsatt lekende lett, og pĂ„ hĂžyde med Ărka praiet vi noen âlocalsâ som nĂžt nistekurven ved elvebredden. Etter litt âvĂŠr-og-vind-pratâ samt velmente rĂ„d fra en kjentmann for den videre seilasen, padlet vi fortrĂžstningsfullt videre. Den hyggelige familien kunne fortelle at âjoda, det finnes da bevere i elvaâ. Slikt er greit Ă„ fĂ„ bekreftet fra Glommas naboer, som syntes vi hadde et ambisiĂžst mĂ„l ved Ă„ nĂ„ til Vestvannet i lĂžpet av helgen.
Frem til nĂ„ hadde vi undret oss over at det knapt var mennesker Ă„ se i andre farkoster ute pĂ„ elven, men da vi nĂŠrmet oss Furuholmen endret bildet seg. Det vi hadde begitt oss ut pĂ„ var i alle fall ikke galmannsverk. Fra en malerisk beliggende gĂ„rd putret det ut en snekke, mens en liten jolle med et par guttunger svirret rundt snekka til stor fryd for Statoil eller Shell. De unge gled opp langs kanosiden for Ă„ hĂžre hvor vi kom fra. âHar dere rodd helt fra Sarp! NĂ„r skal dere tilbake aÂŽ?â hoiet de, og styrket vĂ„r fornemmelse om at det sjelden kom kanopadlere denne veien.
Vi stakk kursen ut over Storbogen mot en mulig lunchplass pÄ Skiptvedt-siden. Fra barnsben av visste jeg lik alle rakstinger at i Skiptvedt bodde indianerŽne, og med det samme vi passerte territorialgrensen lÞd umiskjennelige indianerhyl fra hÞydene ved SkÄr. Om det var fantasien som spilte oss et puss vites ikke, men vi padlet videre innenfor grensen til Sarpsborg og fant en rasteplass i god avstand fra nedslagsfeltet til mulige spyd og piler. Herfra og opp mot Nes lense lÄ det store tÞmmervaser Ä pÄvente av videre flÞting ned mot BorregÄrd eller via Vestvannet og tÞmmertunnelen ned til Visterflo, innen tÞmmerflÞtingen ble en saga blott. Denne lange buktende rekken med tÞmmervaser sperret for ferdselen med bÄt tvers over Glomma i store deler av sommerhalvÄret pÄ den tiden.
Vestlandsfjord i Ăstfold?
Videre nedover Mingenoret var det som om en Vestlandsfjord Ă„pnet seg foran oss. Hadde Ă„sene endt i fjell og gĂ„rdene ligget hĂžyere opp fra bredden, kunne vi like sĂ„ gjerne ha befunnet oss i Sognefjorden, som innenfor Sarpsborgs grenser. Vi padlet videre for vi hadde jo tenkt oss til Vestvannet, men rett Ăžst av Setre smalt Vestavinden i baugen. Plutselig ble padleĂ„rene tunge, og kanoen vred seg seig som klister over bĂžlgene. Fordekksgasten med den friske brisen rett i fleisen ante urĂ„d da den planlagte natthavnen ble pekt ut av skipperen et godt stykke med skummende bĂžlger lengre fremme. Messepiken overtok sporenstreks kommandoen, og erklĂŠrte at den forrige hvileplassen for en halvtime siden ville bli en utmerket lĂžrdagshavn. Med forrige natts âklatringâ friskt i minnet satt beslutningen om en hastig valgt natthavn langt inne, men da skumtoppene slo inn over âfordekketâ var vendereisen et faktum. PĂ„ ti minutter blĂ„ste vi tilbake til den siste rasteplassen, og etter litt frisering av naturen hadde vi skapt en perfekt leirplass. Skipperen vinklet teltet opp mot en furu, mens messepiken ordnet kjĂžkken, spisestue og sofakrok i en fei.
 Glimrende lĂžrdagshavn ved Mingenoret.
Med rekesaus, pasta og kjĂžlig hvitvin pĂ„ menyen, kunne reketrĂ„lere gjerne ha dunket i farvannet langs svabergene for vĂ„r del. Kanoen lĂ„ trygt fortĂžyd i skjĂŠringen som utgjorde entrĂ©en der sommersolen senket seg bak Ă„sene og brĂžt gjennom skydekket pĂ„ den andre siden av Mingevannet, mens vi skadefrydet oss over at den regnskuren ville indianerne i Skiptvedt fĂ„ ned i tepiene sine i lĂžpet av natten. Vi lot naturen klare seg selv. Styrket ukjente muskelgrupper med en selvsmuglet âGammel Danskâ. Strakk bena nedover eldgamle svaberg, fĂžr vi stengte den eneste Tuneflua i mils omkrets ute bak myggnettingen for natten.
 I sofakroken ved Mingenoret.
Omslag i vĂŠret
SÞndag vÄknet vi til strÄlende sol, men vind. Vi hadde ingen hast med Ä komme av sted, for nÄ mÄtte planene endres i henhold til vÊr og vind nok en gang. LÞsningen skulle bli Ä utnytte vinden og seile med ny rigg og solsymbol i seilet, for deretter Ä la oss fÞre medstrÞms ned Glomma til vi puttet inn under Nipa-brua i lÞpet av kvelden, om vi da ikke dreiet babord ute pÄ Storbogen for Ä ende opp ved Valdisholm. Dette var en teknikk jeg hadde utnyttet med hell i min gamle seildukskano under guttedagene. Teltstenger og snorer fikk duge som rigg for seilet materialisert med vÄrt stÞrste badehÄndkle.
 BadehÄndkleet fikk duge som seil.
Planen holdt til Suturen. Der mÄtte vi sÞke nÞdhavn langs en gammel lensebrygge. Mens vi lÄ der Þkte brisen til kulings styrke, og bryggen var intet blivende sted. VÊret stod snart rett pÄ bryggen, sÄ vi skjÞv fra og snek oss langs land i le for hver odde vi klarte Ä runde. Det ble ikke mange. Til slutt ség vi inn i en lun vik. Dro kanoen pÄ land, og slang oss ned pÄ grasbakken for Ä hvile ut.
Formiddag ble til ettermiddag og sen lunch. Egentlig hadde vi det utmerket selv om flagget pĂ„ Furuholmen stod nĂŠrmest ânypressetâ vinkelrett ut fra flaggstangen og varslet sterk vind. Det hadde ingen hensikt Ă„ fortsette, sĂ„ vi krĂžp ned i posene og lot lunchen bli til en enda lengre siesta, med latinsk tro pĂ„ at vinden lĂžyet utover kvelden. Da ville i hvert fall strĂžmmene fĂžre oss nedover elven, mente vi. Hver gang vi siktet noen bĂžlger uten skumtopper, Ăžynet vi et hĂ„p, men pĂ„ Furuholmen hev snekka seg fortsatt viltert i bĂžya.
 Furuholmen pÄ en rolig dag.
Som sagt, vi hadde det utmerket og grasbakken var myk Ä ligge pÄ, sÄ her kunne vi saktens bli natten over om nÞdvendig. Det er suset i tretoppene som fÞrst varsler endringer i vindforholdene, og da skumtoppene la seg en smule, begynte vi Ä ane en mulighet for Ä komme videre. Vi studerte bykartet, og fant ut at om vi klarte Ä runde den neste odden uten Ä bli presset inn mot land, sÄ kunne vi stikke over elven og finne bedre le pÄ den andre siden. ForhÄpentlig ville vi der kunne surfe pent og pyntelig nedover langs elvebredden i ly for vinden. Om teorien holdt burde vi sikte BorregÄrdspipa i lÞpet av kvelden.
Den fÞrste odden rundet vi fint, og litt lengre ned satte vi over elven. Kanoen vred og kastet seg i krappsjÞene som ble rotet opp av vind og strÞm som i klartekst erklÊrte seg uenige i teoriene vÄre. Vi kom oss under land pÄ Varteig-siden, i et kortvarig le. HÄpet om at vinden ville komme fra Þst, tvers over elven, sprakk fÞr vi fikk kjempet oss forbi neset ved Moene. Vinden fulgte elveleiet oppover, men slikt hefter ikke vÊr-Siri seg opp i med sine piler pÄ vÊrkartet. PÄ nytt snek vi oss fra odde til odde, hvor vi kunne hvile noen minutter pÄ Ärene i le. Til slutt innsÄ vi at Þktene mot vinden ble for slitsomme, og at vi burde finne oss en natthavn.
 I le bak odder og holmer.
Festplass ved Glomma
Endelig gled vi inn i en bukt nord for Beverholmene, og fĂžr kanoen fikk lagt seg til rette i âsivskogenâ ved elvebredden hadde vi jumpet i land. Vi klatret opp elvebredden, og under over alle undre kom vi inn pĂ„ en liten slette hvor det bĂ„de stod et bord og noen stoler. Det Ă„ kunne sette seg i en plastikkstol med fĂžttene i et lavere nivĂ„ enn rumpa med ryggen godt lenet mot et ryggstĂž var en ren nytelse. Vi fant frem termosen, drakk pulverkaffe og knasket kjeks som om det skulle vĂŠre hovedretten i et rent herremĂ„ltid.
Den lille sletten lĂ„ som et flatt dansegulv omkranset av krattskog og bjĂžrkelunder. âBeverlandâ tenkte jeg i mitt stille sinn, men slo bestemt fast; âFestplassâ. Omtrent en slik man ser pĂ„ svenske midtsommerfilmer. Nede ved elvebredden lĂ„ restene av et St. Hans-bĂ„l, og tvers over bukten var det anlagt en brygge slik at bĂ„tfolket kunne komme seg tĂžrrskodd i land. Da de fĂžrste regndrĂ„pene plasket i bordplaten, var det bare et Ă„ gjĂžre. Alt pikk-pakk ble slept opp elveskrĂ„ningen og stablet under de store bjĂžrkene pĂ„ pynten ut mot stor-elven, fĂžr vi snudde kanoen sĂ„ den ikke skulle bli til badekar innen vi visste ordet av det. I praksis var beslutningen tatt. Ingen av oss orket tanken pĂ„ den omvendte operasjonen for Ă„ ende opp med Ă„ baske mot vind og strĂžm utover sĂžndagskvelden. Vi trampet til gresset og la teltĂ„pningen mot vest. Her trengtes verken water eller loddesnor for Ă„ finne den beste tomten. Det var bare Ă„ velge og vrake. Arnardo kunne sikkert reist en liten filial pĂ„ sletten, og fristet vartingene med et viltert bever-show.
Etter litt varm suppe og et par tÞrre brÞdblingser vendte kreftene sakteligen tilbake, og vi dÞste bekymringsglÞst i de annekterte stolene, mens vÊret slet med Ä bestemme seg for hva det skulle bli til. Det ga vi imidlertid blanke i. Vi hadde vassdragets flotteste leirplass, og fortsatt en pakke Barclay igjen pÄ deling. Kveldsturen la vi rundt plassen for Ä markere revir, men samtidig sjekket vi at omrÄdet var fritt for villhester og illsinte okser.
 Stille flyter Glomma forbi vassdragets flotteste leirplass.
UtpÄ natten hÞrte jeg likevel noen som tasset rundt teltet, men min nysgjerrighet klarte ikke Ä fÄ verkende muskler til Ä lystre, sÄ det ble bare med et advarende kremt. Heller ikke det velkjente plasket, som satt lik en wav-fil pÄ harddisken, klarte Ä fÄ meg ut gjennom teltÄpningen.
Vi vÄknet ved sekstiden til strÄlende solskinn og en blikkstille Glomma. Det vil vÊre lÞgn Ä pÄstÄ at vi sprintet ut av soveposene. Kroppene mÄtte strekkes mÞysommelig, sÄ det ikke gikk backlash i padlemusklene, men etter noen krus med kaffe livnet vi til igjen. Det gjorde ogsÄ vinden. Mens vi spiste frokost bulet teltet lik en spinnaker, og teltpluggene flÞy gjennom luftrommet som livsfarlige prosjektiler. Det var da messepiken oppdaget at vi hadde hatt besÞk i lÞpet av natten. Mye av lÞsÞret bar preg av nitidige undersÞkelser fra en nysgjerrig gnager, og den siste Barclay-pakken var verschwunden. SÄ om noen finner en bever med en brun Barclay pÄ peishyllen, sÄ har jeg en beverhale Ä plukke hos tjueradden.
Vinden rev i tretoppene, og det var bare et siste snev av stolthet som holdt oss fra Ă„ sprinte opp til gĂ„rden i lia for Ă„ ringe etter transport. Denne mandagsmorgenen droppet vi alt som het toalettsaker, og brukte heller tiden pĂ„ Ă„ fĂ„ stuet kanoen skikkelig. Formiddagen krĂžp av sted med eksplosive energiutlĂžsninger mellom hver eneste odde som kunne gi ly. Vi forsĂžkte Ă„ trekke farkosten langs land i fortĂžyningstampen, og vurderte Ă„ bĂŠre det meste over det lange neset som lĂ„ forblĂ„st foran oss. Synet av noen olmske okser lenger fremme fikk oss til Ă„ droppe begge prosjektene. Da âSydhavsĂžyaâ lĂ„ fornĂŠrmende flott foran oss, skjĂžnte vi til fulle hvorfor denne strekningen ble benevnt Basken.
Kanoen fikk lov til Ä seile sin egen sjÞ i sivskogen, der vi lÄ utmattet og delte den siste nÞdprovianten i form av en blÄ Barclay. Den var blitt spart til anledningen.
 En pust i sivet.
Rundt neste nes visste vi at det befant seg noen holmer. Der hÄpet vi pÄ ly for vinden, og at strÞmmene ved StrÞmnes ville yte sin skjerv til fremdriften. FÞrst da vi stakk ut fra sundet ved den siste holmen, kom tvilen sigende. Vind og plaskesjÞ smalt i skutesiden, samtidig som synet av wienerbrÞd-hyllen i butikken pÄ Hasle svant lik et fata-morgana fra netthinnen. Da kommanderte skipperen stopp og belegg, og vi tÞrnet farkosten 180 grader. Kanoen flÞt riktignok som en dupp, men maskineriet manglet bÄde smÞring og bunkers, og det var tvilsomt om vi ville maktet Ä styre inn under Nipa-brua med de kreftene som var igjen. Spesielt motiverende var det heller ikke at toppene pÄ undervannssivet hadde retning oppover elven, noe som bekreftet det vi allerede visste: ElvestrÞmmene kunne ikke kompensere for motvinden som hele tiden truet med Ä sende capsene tilbake til Furuholmen.
 Kinndalens rolige vik.
Gnista hev seg pÄ den mobile telegrafen og organiserte unnsetning. Da vi gled inn i vikene ved Kinndalen, kunne vi se biler passere pÄ Varteig-veien hÞyt over oss. Slike hÞydeforskjeller er ikke sÄ lett Ä se pÄ bykartet, og bakkene tok nesten motet fra oss. Opp her skulle vi altsÄ slepe alt pikk og pakk, noe vi var lite motivert til der og da.
Hjelpen materialiserte seg lik en Stanley pÄ unnsetningsekspedisjon for Livingston. Ut fra krattskogen kom Kim med en sekk foran og to bak, pluss en bag i hver hÄnd. Dessverre lÄ kameraet i noe av det legionÊren slepte med seg, men bildet ble formelig scannet inn i hjernebarken, og kan sikkert skrives ut med et trykk pÄ printmuskelen ved en senere anledning.
EtterpÄ dÞste vi i veikanten med en kald burger og ditto Cola, og etter en anstendig kaffekopp, vendte liksom kreftene tilbake igjen. NÄ var det bare Ä gi seg i kast med den siste etappen som fortonet seg uoverkommelig for litt siden. Det er utrolig hva litt energipÄfyll kan utrette i lemstre og slitne kropper.
Vel tilbake i kanomarinaen fikk vi rede pÄ at langt de fÊrreste padlet opp Glomma, men satset pÄ andre strekninger, som for eksempel inn til Isefossen. Det er jo ikke lenger enn tredjeparten av den strekningen vi padlet pÄ fredagskvelden, tenkte vi. Men nei, de fleste vÄger seg liksom ikke oppover Glomma kunne utleieren fortelle, og vi fÞlte oss nÊrmest som de eneste som hadde returnert fra en ekspedisjon pÄ Overfloden. Riktignok uten Ä ha sett snurten av den vidgjetne professor DrÞvel, eller blitt sugd utfor Sarpefossen slik guttungene fryktet sist fredag.
En rask oppsummering viste at vi hadde padlet noe rundt en 25 km i lÞpet helgen. Om vi hadde startet innerst i Skjebergkilen ville vi ha rukket til SingelÞya i lÞpet av den tiden. Hele runden frem og tilbake til Kalnes i Vestvannet er noe sÄnt som ca. 50 km, og opp til Valdisholm mot Askim er det noe lenger tur-retur. Riktignok er merkesystemet dÄrligere enn pÄ norskekysten, men det blinket i bÄde hvite og grÞnne fyrlykter pÄ kvelden langs elvebredden, sÄ noe hjelp til navigeringen finnes det da. Dette og Cappelens bykart nr. 67 rekker i alle fall for gruntgÄende farkoster. Og som sÄ ofte ellers er det bare Ä bruke vett og forstand og seile visuelt. Der strÞmmene skaper krusninger og smÄbÞlger kan det vÊre grunt, og der strÞmvirvlene ser ut til Ä stupe ned mot NÞkken, er det antagelig dypere. Dessuten ligger hele farvannet innen mobiltelefonens dekningsomrÄde, sÄ om ulykken skulle vÊre ute, vil nok Falken kunne rekke frem innen faren blir overhengende. SÄ raskt farer derimot strÞmmen ikke av gÄrde.
Siden vÄr ekspedisjon oppover Glomma har det blitt montert staker i farleden, sÄ nÄ er det trygt for smÄbÄter Ä fÞlge storelven fra GlengshÞlen til Rakkestad. Grunneierlaget har planer om bedre merking i fremtiden. PÄ 90-tallet ble det gitt ut en Glommaguide, men forelÞpig finnes intet kart med markering av Þyer og skjÊr. Selv om et slikt kunne vÊrt Þnskelig sÄ er det forelÞpig ingen realitet. Den viktigste Ärsaken til dette er at vannstanden varierer i hht. behovet for kraftproduksjonen i elva, sÄ derfor vil dybdeangivelser tidvis vÊre fullstendig feil, sÄ derfor intet elvekart.
 Med kurs inn i en lun vik.
Uansett en kanotur kan anbefales. SÄ mye moro og sÄ mange opplevelser kan man knapt fÄ med seg for noen hundrelapper i lÞpet av en langhelg. Dessuten fÄr man vekket til livet helt ukjente muskelgrupper, og sÄnn sett blir en kanotur den rene helseboten, og ikke minst med tanke pÄ at vi siden da har lagt Barcley-pakken pÄ hyllen, sÄ den som ble rappet skal vÄr venn beveren fÄ nyte i sin lune hule. Fra Jernbanestasjon er det kun et par steinkast ned til GlengshÞlen, og derfra er man rett ute i eldoradoet etter noen kraftige tak med padleÄren.
|
